Bakgrunn
Det moderne samfunn er bygget opp av en rekke store teknologiske systemer av infrastruktur som har vokst frem over lang tid. Underveis har utberedning og funksjon av infrastrukturen blitt så kompleks at det er blitt til systemer av infrastruktur. Det er ikke ofte slike store infrastruktursystemer endres, og endring av slike etablerte systemer kan være en formidabel utfordring. Elektrifiseringen av transport er en slik endring.
Aktiv bruk av virkemidler har gjort det norske kjøretøymarkedet til spydspissen i den globale endring som nå skjer, og resultatet vil ha stor betydning for både transport- og energisystemet. Det betyr samtidig at det akkurat nå er mye å lære ved å forstå endring og innfasing av nullutslippskjøretøy i Norge. Introduksjon av ny teknologi skjer ikke plutselig, ikke likt over hele landet og ikke likt for alle sosiale grupper i samfunnet. De geografiske effektene av introduksjon av ny teknologi påvirker mulighet, hastighet og kostnad for å nå et nullutslipp-samfunn.
Om prosjektet
Prosjektet vil analysere statens rolle som "systembygger" i etablering av et nytt teknologisk system. Det offentliges rolle har variert både i størrelse og grad av aktiv involvering. Slike "infrastruktur-systemer" er av distribuerende natur og tett knyttet til spørsmål om sosial fordeling og geografi. Elektrifisering av transport bygger på introduksjon av et nytt energisystem i det eksisterende transportsystemet. Med utgangspunkt i systemteori innenfor teknologi- og vitenskapsstudier trekker jeg på nyere teoretisk utvikling av rettferdighetsperspektiver knyttet til både energi og infrastruktur for å forstå statens posisjonering og rolle i omstilling av transportsektoren.
Prosjektet vil benytte kvalitativ metode, med dokumentanalyser og intervjuer.
Dette er et doktorgradsprosjekt som utføres av Daniel Molin.
Samarbeid
Prosjektet bygger på et samarbeid mellom Miljødirektoratet og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitet i Oslo.