Masteroppgaver fra 2023:
Anchoring environmental sustainability within trade unions: from policy to practice in the Norwegian labour movement
Judith Marguerite Henriksson
Verden står overfor klima- og miljøendringer som krever handling på alle samfunnsområder, inkludert i arbeidslivet. Denne oppgaven undersøker hvordan norske fagforeninger engasjerer seg i spørsmål knyttet til økologisk bærekraft. Oppgaven finner at fagforeninger forholder seg til spørsmål om bærekraft ut ifra etablerte identiteter i organisasjonen. Videre utvikler fagforeningene klima- og miljødiskurser som holder seg innenfor rammene til den norske arbeidslivsmodellen, med utgangspunkt i reformistiske og kompromissbaserte relasjoner mellom partene i arbeidslivet. Resultatene viser at det finnes fagorganiserte arbeidstakere som ønsker å engasjere seg i klima- og miljøspørsmål i rollen som fagforeningsmedlem, men at mangel på kunnskap og konkrete verktøy hindrer lokale aktører å gå fra ord til handling. Oppgaven konkluderer derfor med at organisasjonenes klima- og miljøengasjement må forankres på tvers av nivåer og aktører i fagforeningene, og at en manglende forankring vil være en utfordring i operasjonaliseringen av organisasjonenes bærekraftspolitikk.
In Pursuit of Objectivity. Energy transitions to mitigate the climate crisis presented in Aftenposten and Klassekampen 2021.
Kristin Charlotte Horn Talgø
Masteroppgaven diskuterer mulige tiltak for å redusere CO2-utslipp, presentert i to norske aviser, Aftenposten og Klassekampen, i 2021. Forskningsmetoden er en kvalitativ innholdsanalyse av 483 tekster (både nyhetssaker og meningsinnlegg) basert på forskningsspørsmålet: Hvordan fremstilles mulige tiltak for å motvirke klimakrisen i to norske aviser, og i hvilken grad adresserer de tekniske løsninger og/eller strukturelle og rettferdighetsaspekter?
Forskningen viser en overraskende likhet mellom Aftenposten og Klassekampen. De fleste tekstene på energiomstilling i de to avisene omhandler teknologiske løsninger (og konflikter rundt disse, for eksempel mot vindkraft). Disse presenteres ofte som nyhetssaker, som er en sjanger som veier tungt fordi tekstene dermed gir et inntrykk av objektivitet, som også er et journalistisk mål. Oppgaven finner langt færre tekster som angår sosial rettferdighet og/eller nedvekst, og når slikt omtales, skjer det gjerne i sjangeren meninger (kronikker, innlegg), som oppfattes som mindre objektive enn nyhetssaker. Basert på dette, stiller oppgaven spørsmålstegn ved hvordan hensynet til ‘objektivitet’ blir håndtert i klimajournalistikken.
Avisene har også en tendens til å presentere gjentagende historier, som kan reflektere en langsom fremgang når det gjelder klimatiltak. Samlet sett er politikere de mest brukte kildene. Dette kan knyttes til den journalistiske normen om å bruke kilder med autoritet, men det påvirker hvilke perspektiver på klimatiltak som presenteres i avisene. Spørsmål om rettferdighet er i stor grad fraværende i det analyserte materialet, selv om Klassekampen dekker slike aspekter i større grad enn Aftenposten.
No pork, no life? Exploring practices and negotiations of meat reduction in South Korea
Mina Fosse Kristoffersen
Kjøttforbruk er knyttet til menneskeskapte klimagassutslipp, tap av biologisk mangfold, helseproblemer og dyrevelferdsutfordringer. I denne konteksten har folk i økende grad blitt oppfordret til å spise mindre kjøtt. Masteroppgaven ønsker å bidra til forståelsen av hva som skal til for å gjøre kostholdsvaner mer bærekraftige gjennom å se på kjøttreduksjon i Sør-Korea. Basert på intervjuer med fjorten fleksitarianere i Seoul og Daejeon, søker oppgaven å forstå hva som muliggjør og vanskeliggjør kjøttreduksjon for husholdninger i Sør-Korea. Hovedfunnene viser at kjøttreduksjon krever tid og innsats. Denne innsatsen er begrenset av sosiale, materielle og kroppslige faktorer. Funnene viser også at fleksitarianere ubevist tilpasser spisingen sin til det som er passende oppførsel i gitte situasjoner. På denne måten ble kjøttreduksjon tidvis muliggjort uten at det krevde bevisst innsats fra fleksitarianerne. Resultatene viser at større kostholdsendringer virker usannsynlig med mindre kjøttreduksjon normaliseres.
Å finne mening i sted, fellesskap og identitet: En studie av lokalmat og tilknytning i Inderøy, Norge
Thea Sandnes
Måten vi forholder oss til maten vår på har endret seg. I stedet for å være involvert i eller kjenne til produksjonen, spiser vi nå mat fra fjerne steder med begrenset informasjon om opprinnelse. Det globale industrielle matsystemet bidrar til å fjerne oss lenger fra produksjonen, mens lokale matsystemer forsøker å koble mennesker og matproduksjon sammen igjen. Denne studien ser på tre viktige elementer i denne sammenkoblingen: sted, samhørighet og identitet (kultur).
Studien fokuserer på Inderøy i Trøndelag, som er kjent for å ha et mangfold av matprodusenter og lokalmat. Resultatene antyder at sted, samhørighet og identitet i relasjon til mat bidrar til økt livskvalitet. Gjennom selvforsyningsaktiviteter i landskapet og å spise mat fra Inderøy, oppstår meningsfylte relasjoner til sted. Direkte relasjoner mellom produsenter og forbrukere fører til tillitsforhold og kunnskapsdeling. Inderøys lokale matkultur samler folk rundt tradisjoner og kulturarv, men også rundt moderne og internasjonale elementer, noe som gjør den lokale matkulturen ‘glokal’. Selv om individualiserte liv fører til et begrenset engasjement blant lokale, er det tydelig at sted, fellesskap og identitet er viktige elementer i det som blir ansett som et godt liv.
Unges Medvirkning - På hvilken måte kan samarbeid mellom ulike deltakere på tvers av bydeler, legge til rette for unges medvirkning i nærmiljøet?
Ajat Adel Al-Zayadi
Bydel Fiksjon er et sted som er kjent for å tilrettelegge godt for småbarnsfamilier, men ut ifra informantene så har det vært rapporter, hvor det har blitt pekt på at det mangler tilbud for andre målgrupper. Spesielt gjelder dette for ungdommen. Gjennom forprosjektet ville ulike aktører se hvordan man kunne bidra til at Bydel Fiksjon skulle ha et nærmiljø der ungdom opplever at det er godt sted å være. Her skulle ungdommene definere sine behov og bidra til å skape muligheter med hjelp av et prosjektteam. Denne oppgavens hensikt er å undersøke hvordan ungdommer har opplevd og erfart medvirkning og deltakelse i forprosjektet, der ungdommene selv ble ansatt til å delta i medvirkningsprosesser. Masteroppgaven har følgende problemstilling: «På hvilken måte kan samarbeid mellom ulike deltakere legge til rette for unges medvirkning i nærmiljøet?» Når unge gis muligheten til å medvirke, vil det være lettere å høre de i prosesser som angår dem. Hva ungdommer kan bidra og hvordan systemene rundt de kan bruke resultater fra medvirkningsprosesser avhenger av hvilke faktorer man gjør før, under, og etter en medvirkningsprosess.
Planning the Spaces of the Dead: A Discursive Look at the Critical Imaginative Potential of Urban Cemeteries
Hannah Waaler Koppang
This thesis will take the cemetery as an object of research in order to shed light on how urban planning discursively contributes to construct and order the city, the assumptions urban planning operates within, and the implications this has for the conditions of existence for the cemetery as an urban space, for urban planning and for the city as a whole. In both urban planning policy and research, there is a growing interest in urban cemeteries and their role as public green spaces. In an increasingly densifying city, the cemeteries in Oslo are thought to hold important qualities that could be developed to meet the needs of the city in the future. This concerns both climate change mitigation, population increase and changing cultural practices. The cemeteries are traced out to be able to be special, multifunctional green spaces that holds both green, cultural and historical values, and play an important part in the development of a more sustainable and livable city. Despite the value and quality of this research, their approach to cemeteries as urban spaces has tended to take several assumptions about the city for granted. In contrast, by situating the proposed changes to the cemetery within its socio-political context, this thesis is an effort to provide a critical reading of the values that shape the current strategic planning of cemeteries in Oslo, and the implications of these. The theoretical framework applied is a synthesis of literature on deathscapes, cultural political economy, the production of space, and the concept heterotopia. Heteroropias are discursive and physical Other spaces, both mirroring the current processes of ordering in society, and offering alternative modes of ordering. Cemeteries understood as heterotopias holds a critical imaginative potential by resisting to be known fully and revealing to us the non-necessity of our common-sense knowledge of the world. Through a discursive analysis of current policy proposals on the development of cemeteries in Oslo, supplemented by interviews with bureaucrats and planning officials, this thesis finds that the discourse on cemeteries as urban green spaces can be understood as an effort to resolve the ‘under-use’ of urban space. Instead of protecting the cemetery from the increased density and accelerating activity within the urban environment, the cemetery is supposed to no longer be pushed aside, but rather be understood as a part of the city and to be integrated into the urban networks of activity and accumulation. The language within this discourse of allowing for more, smarter, and more efficient management and use of the cemetery space is thus not effectively challenging the problems of densification, but rather tries to shape a heterotopic space – a space disrupting the natural order of things - into a solution to the many problems of an increasingly commodified city. In addition, the discourse on cemeteries as green urban spaces is in effect trying to make legible and rearticulate the disruptive qualities of the presence of death within the cemetery, by ascribing it certain qualities valued by the urban planning discourse and the economic imaginary it is marked by. By doing so, the imaginative capacity within these spaces as heterotopias are defused, and a specific understanding of urban space, what problems it faces, and how to solve these problems within the logics of a capitalist economic imaginary, is naturalized.
Spillet om klima, eller spill for galleriet? En undersøkelse for design av samskapingsarenaer med barn og unge
Stig Erik Solbakken Steimler
Samskapende styringsform er (igjen) i vinden for kommuner for å takle samfunnsutfordringer som miljø- og klimaproblematikken. Et pressende spørsmål blir da hvordan legge rette for at innbyggere og kommune kan samarbeide om et mål? Denne masteroppgaven inngår i et kvalifiseringsprosjekt med Lillestrøm kommune, UiO, Insam og Cicero hvor de ønsker å undersøke hvilke medvirkningsarenaer for barn og unge kan være hensiktsmessig i omstillingen til lavutslippsamfunnet. Forskningsspørsmålene jeg har utviklet for å svare ut dette er: a)Hva kjennetegner de ansattes betraktninger om egen virksomhet i møte med nye former for innbyggerinvolvering og samskaping i klimaarbeid? b)Hva kjennetegner ungdommenes syn på egen rolle i medvirknings- og samskapingsprosesser i kommunens klimaarbeid? c)Hvordan kan man på basis av svarene på forskningsspørsmål A og B, designe en samskapingsarena? Forskningsdesignet er inspirert av designbasert forskning (DBR). Jeg har en abduktiv og kvalitativ tilnærming til prosessen. Datainnsamling skjedde via observasjon av workshop i kommunen, oppfølgingsintervju med to kommuneansatte, samt fokusgruppeintervju i selvutviklet workshop med ungdommer. Datamaterialet ble tematisk analysert hvor jeg avdekket en rekke muligheter, utfordring og spenninger hos kommune og ungdom. Begge informantgrupper ønsker i stor grad å drive klimamedvirkning med unge. Barrierer som maktfordeling, kompetansebehov, tverrfaglig kommunikasjon og nye arbeidsfordelinger skaper utfordringer med å implementere i kommunen nye strukturer som medfører brudd med rutinearbeid. Det finnes imidlertid eksisterende strukturer for innadrettet og utadrettet medvirkning i kommunen. Ungdomsinformanter har ikke erfaring med medvirkning og det vil være utfordrende å engasjere unge i medvirkningsarenaer på fritiden. På skolen skal imidlertid unge få praktisk erfaring med medvirkning. På generelt nivå er det er sprik mellom vilje og evne på begge sider. Empiri og litteratur har informert et praktisk forslag til medvirkningsarena med fokus på inkrementell innovasjon. Med skolen som utgangspunkt kan kommune og skole i fellesskap kontinuerlig utvikle samskapingsarenaer basert på kontekst og felles mål. Eksisterende teknologi kan fasiliterer designtenking og dermed utviklingen av nye idéer. For å sortere idéer og igangsette prosjekter kan innspill fra samskaping innlemmes i kommunens porteføljestyring. Det teoretiske bidraget har samskapingsarenaen som det sentrale medierende artefaktet hvor det foregår læring og idéutvikling. Hvert aktivitetssystem har sitt sett med roller; kommunen skal forstå innspill og støtte utvikling, og ungdom skal teste ut og gi tilbakemelding. Samarbeidet og nye idéer vil kunne belyse spenninger i og mellom aktivitetssystemene, som kan bidra til å (videre)utvikle dem slik at det i større grad kan arbeide på en slik måte at gruppene sammen klarer å nå målene for lavutslippsamfunnet. Jeg ønsker at oppgaven kan bidra til å gi et innblikk i hvordan gå frem for å designe en samskapingsarena.
Med virkning? Medvirkningskravet i plan- og bygningsloven § 5-1
Tora Elise Mårtensson Aune
Avhandlingen tar for seg medvirkningskravet i plan- og bygningsloven § 5-1, som hjemler forslagsstillers og kommunens ansvar til å tilrettelegge for medvirkning. Kommunen har også et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging. Medvirkning er løftet frem i plan- og bygningslovens forarbeider som en «viktig verdi» både for samfunnet og den enkelte, og er dessuten nevnt i lovens formålsbestemmelse. Til tross for dette oppstår det stadig konflikter mellom planmyndigheten og innbyggerne, eller grupper av befolkningen, basert på at man føler at man ikke har blitt hørt i en sak. Dessuten har medvirkningsbestemmelsen en utforming som ikke gjør det helt klart hvilke bestemte krav som kan utledes av den. Hva er egentlig allmennhetens rolle i planleggingen?
I avhandlingen redegjøres det for medvirkning som et rettslig krav: Kan kravet beskrives som en rettighet for befolkningen, eller kun en plikt for forslagsstiller og kommunen? Hvem er det i så fall som har rettigheter etter bestemmelsen, og hva er innholdet av den? Videre redegjøres det for rettsvirkningene av brudd på kravet.
Ved å besvare disse problemstillingene er målet med oppgaven å si noe om hvordan medvirkning står seg som verdi: Er det kun et symbolsk og uforpliktende rettslig krav, eller er det en rettighet med faktiske rettslige konsekvenser?
I avhandlingen sees det nærmere på enkelte grupper og interesser som har krav på å sikres aktiv medvirkning og deltakelse i beslutningsprosesser, både gjennom plan- og bygningsloven, men også gjennom Grunnloven og internasjonale konvensjoner. For å vise bredden i hvilke ulike grupper og interesser som kan ha behov for slik tilrettelegging, fokuserer avhandlingen på barn og unge, urbefolkning og miljøinteressen.
The Management of Mineral Mass Flows and Deposits and its Role in the Circular Economy: The status in the Netherlands with a brief look at Norway (2022)
Marrit Mooldijk
Det nåværende urbane landskapet er ikke bærekraftig av to hovedårsaker: problemene med overforbruk av naturressurser, og avfallsskaping og -håndtering. En stor bidragsyter til dette er bygge- og rivningsindustrien, og det er avgjørende å skape sirkulære praksiser innenfor denne industrien. Denne oppgaven undersøker dagens forvaltning av mineralmassestrømmer og -deponering i Nederland, sett i sammenheng med den norske situasjonen, og forklarer forskjellen mellom de to. Resultatene viser at Nederland er langt på vei mot mineralsirkularitet, mens Norge ligger langt bak. Nederland har behov for mindre deponi og strenge reguleringer, med tanke på at landet er lite med begrenset (deponi)plass og fordi de har et høyt grunnvannsnivå og risiko for forurensning av drikkevann. Nederland har også begrensede mineralmaterialer. Import er dyrt, og resirkulering er ofte et billigere alternativ. Norge har ikke de samme utfordringene og derfor ikke de samme insentivene. Hovedårsaken til forskjellene mellom de to landene er imidlertid politikk. Retningslinjene iverksatt i Nederland er strenge og håndhever en høy prosentandel av resirkulering og gjenbruk. Retningslinjene ble laget med innspill fra relevante aktører og har vært under utvikling siden slutten av 1900-tallet, noe som har resultert i effektive og klare regler. Norsk politikk er mangelfull og åpner for at ulovlig deponi kan finne sted uten å håndheve høy grad av sirkularitet, noe som viser viktigheten av politisk læring over lengre tid.