Include inviterte professor i kriminologi Ragnhild Sollund og faglig leder i NOAH Siri Martinsen til lunsjseminar på Universitetet i Oslo (Eilert Sundts hus) 14. mars 2023. Her kan du se opptak av seminaret.
Om seminaret
Vi står midt i en masseutryddelse av ville dyr. Det skyldes menneskers utbredelse – og følgelig dyrs tap av habitat –, klimaendringer og handelen med ville dyr. Dyr og natur skal ha beskyttelse i en rekke konvensjoner. To av disse, som Norge er tilsluttet, er CITES og Bern-konvensjonen. Den første skal sikre at dyr og planter ikke handles med i en slik utstrekning av artene utryddes. Den andre skal sikre ville dyr og deres habitater, hovedsakelig i Europa.
Betyr dette at ville dyr har rettigheter? I sitt foredrag snakket Ragnhild Sollund om hvordan Bern-konvensjonen og CITES håndheves i Norge. Siri Martinsen gikk spesielt inn på NOAHs pågående rettsprosess mot staten, hvor de hevder at staten skyter ulver i strid med Bern-konvensjonen og naturmangfoldloven. Saken skal opp i Høyesterett i april.
Ville norske tilstander?
Noen hovedpunkter fra Sollunds foredrag
I sitt foredrag snakket Ragnhild Sollund om hvilken beskyttelse ville dyr har i Norge, og spesielt om handelen med ville dyr fra utlandet. Hun har forsket på feltet i mer enn ti år og viste at det er et gap mellom bestemmelser som internasjonale konvensjoner pålegger oss å følge, og hva som er praksis i Norge når det gjelder å beskytte truede arter. Det slående bildet er ville dyr har ikke rettigheter, hverken på artsnivå eller på individuelt nivå.
Effekten av dette gjenspeiles i global statistikk: Vi er midt i den sjette utryddingsfasen. En million arter planter og dyr er truet med utryddelse. Antallet ville dyr synker fra år til år. Av jordens pattedyr utgjør ville dyr nå bare 4% av biomassen, mens mennesker utgjør ca. 36 %, og dyr vi avler opp som mat ca 60%.
Et problem Sollund trakk fram, er at hverken internasjonale konvensjoner eller norsk lov overholdes i praksis. Utrydningstruede arter er attraktive av mange årsaker, blant annet som samleobjekter og troféer, mens for eksempel jungelhane er etterspurt fordi de fargerike nakkefjærene brukes til fluebinding.
Det som gjøres av beslag i Norge, gjenspeiler den internasjonale handelen, med blant annet beslag i reptilprodukter, tradisjonell medisin, salve av neshornhornpulver, tigerpiller og levende dyr som papegøyer og reptiler. Det som oppdages, er likevel toppen av isfjellet, og denne typen lovbrudd har generelt lav prioritet. Når saker straffeforfølges, ender de oftest med bøter, påtaleunnlatelser, eller betingete fengselsstraffer. Da Sollund startet sitt arbeid, fantes det ikke en engang en oversikt over straffesaker. Den har hun måttet utarbeide selv.
Håndteringen av ulvestammen i Norge er et annet eksempel på statens ignorering av internasjonale konvensjoner, noe også Siri Martinsen berørte i sitt innlegg. Forvaltningen i Norge søker å holde ulvestammen på et kritisk lavt nivå, noe det ifølge Martinsen ikke finnes grunnlag for i Bern-konvensjonen. Sollund trakk fram «compassionate conservation», å bevare med hjertet, som et alternativ. Det ville innebære en anerkjennelse av at ulven trenger mer plass og at de er monogame dyr, som betyr at når ett dyr blir felt, rammer det en hel ulvefamilie.
Sollund observerer en «ideologisk treghet» hos myndighetene, som fører til at konvensjonene ikke følges. Dette kan ha å gjøre med interessegruppers påvirkning av politikk og rettsbehandling av konkrete saker, men det underliggende problemet er kanskje at våre grunnleggende verdier som samfunn er antroposentriske?
Ikke alle konvensjoner som skal beskytte ville dyr fra utryddelse, innebærer et verdisyn der dyr og natur ansees for å ha egenverdi. Bern-konvensjonen gjør riktignok det, men for det viktige organet CITES, som regulerer handel med ville dyr, får ville dyr først verdi når de har blitt «få nok» og dermed havnet på liste en for utrydningstruede arter. I Norge har vi attpåtil hatt som praksis å avlive dyr tilhørende utrydningstruede arter når de har blitt beslaglagt. Det er også et paradoks at når arter listes som utrydningstruede, og derfor stort sett unntas fra handel, fører det til en sterk økning i etterspørselen, og dermed en ond sirkel.
De to innlederne fikk spørsmål fra salen om det finnes noen eksempler fra andre land på god praksis i forvaltningen av ville dyr. Sollund svarte med å påpeke at et land som Spania gir bedre beskyttelse av ville dyr, for eksempel bjørn og ulv, enn hva Norge gjør. Costa Rica er også i front, var Sollund og Martinsen enige om, og Sollund trakk spesielt fram Colombia som et land der det skjer store ting når det gjelder dyrs rettslige beskyttelse. Begge beklaget samtidig at Norge har endt opp som et motsatt eksempel. I flere land vises det til Norge av grupperinger som ønsker å svekke ville dyrs utbredelse og rettigheter.
Innlederne
Ragnhild Sollund er professor i kriminologi ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO. Hun er en av pionerene innen fagfeltet grønn kriminologi, hvor man studerer legal og illegal skade mennesker påfører natur og dyr. Siden 2019 har hun ledet prosjektet: Strafferett og utrydningstruede dyrs rettigheter i antropocen, menneskets tidsalder, om implementeringen og håndhevelsen av CITES og Bern-konvensjonen. Hun har skrevet og redigert mange bøker, bl.a. The Crimes of Wildlife Trafficking. Issues of Justice, Legality and Morality (2019), og Bare et dyr? (2021). Se også personsiden hennes på UiO.
Siri Martinsen er veterinær og faglig leder av organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter. Hun var første veterinær som gjennomførte studiet uten dyreforsøk. I 30 år har hun jobbet med dyrs rettigheter og har publisert en rekke fagartikler, kronikker og bokkapitler, samt den fotografiske fortellingen Katteblikk.