Se detaljer om utdelingen og meld deg på!
– Det er gjevt å få tildelt Zapffe-prisen. Zapffe sprengte grenser for hvordan filosofi kunne skrives på norsk, ikke minst med essayet Den Sidste Messias, sier prisvinner Sigurd Hverven.
Fagkomiteen har i år mottatt svært gode bidrag til Zapffe-prisen.
– Det er tydelig en økende interesse for Zapffes tenkning internasjonalt, og stadig flere av hans tekster blir oversatt til andre språk, sier leder av fagkomitéen Inga Bostad.
Et originalt perspektiv på Zapffes forfatterskap
Hverven utfordrer Zapffes mørke syn på menneskelivet ved å spørre hva som skjer når vi tar barndommen på alvor. Å få et barn er ikke automatisk å dømme et menneske til livslang angst, men kan tvert imot være å gi det en periode, kanskje et tiår, med erfaringer av glede, lek og erfaringer ved å være til – uten den tunge bevisstheten om utslettelse og meningsløshet som kan plage voksne.
Slik åpner essayet for tanken om at selv innenfor Zapffes egen filosofi er det ikke gitt at menneskeheten bør slutte å få barn.
– Zapffe hevdet at menneskelivet er så ille at det er galt å sette barn til verden. Derfor har jeg ønsket å se nærmere på hva han egentlig sier om barn – og hva han eventuelt ikke sier. Jeg argumenterer for at barndommen ikke passer så godt inn i det bildet Zapffe tegner av menneskelivet som helhet, sier Hverven.
Arven etter Zapffe
Zapffe-prisen gis av Stiftelsen Berit og Peter Wessel Zapffes fond. Fondet ble opprettet etter at ekteparet testamenterte alt de eide til Universitetet i Oslo for å lage en pris for essay som diskuterer menneskets forplantning i lys av etiske vurderinger.
– Av alle de samfunnsoppgaver UiO har, så er det å forvalte arven etter Zapffe ved å dele ut denne prisen annet hvert år, en oppgave som oppleves mer meningsfullt for hvert år. Den setter søkelys på eksistensielle og moralfilosofiske spørsmål om alvoret ved å leve, og menneskets rett til å underlegge seg naturen og formere seg, uttaler fagkomitéleder Inga Bostad.
Prisbeløpet er på NOK 100 000.
Les mer om Berit og Peter Wessel Zapffes fond
Fagkomitéens begrunnelse
Sigurd Hverven: Barndommen som utfordring for Zapffes antinatalisme.
Hvervens essay åpner et originalt perspektiv på Zapffes forfatterskap. Mens tidligere forskning i stor grad har behandlet Zapffes pessimisme og antinatalisme som om de utelukkende angår voksne, fremhever Hverven at menneskelivet består av distinkte faser. Zapffes påstander – selv dersom de aksepteres innenfor rammen av voksenlivet – kan ha redusert gyldighet, eller muligens ingen gyldighet, når det gjelder ikke-voksne individer.
Hverven redegjør for Zapffes skille mellom menneskers og dyrs erfaring av verden. Selv om både mennesker og dyr lever liv preget av meningsløs lidelse, avgrenset av døden, karakteriserer Zapffe den menneskelige tilværelsen som mer dypt tragisk enn dyrenes. Dyr mangler evnen til å begripe sin egen skjebne; deres lidelse er begrenset til nødvendigheten av å kjempe for overlevelse, og til slutt tape denne kampen. De har ingen forestilling om denne ultimate forgjevesheten. Videre mangler de drivkraften til å søke mening og rettferdighet i verden. Det er vår overutviklede rasjonalitet som frembringer det særegent menneskelige dilemmaet. Dette leder Zapffe til konklusjonen at hver gang vi bringer et nytt menneske til verden, dømmer vi enda et individ til den smertefulle erkjennelsen av eksistensens meningsløshet. På denne bakgrunn hevder han at vi ikke bør reprodusere oss, men snarere la menneskeheten dø ut. Vi er vesener hvis kapasiteter står i motsetning til vår egen fortsatte eksistens.
For Hverven er imidlertid dette bildet bare delvis treffende. Spedbarn og barn skiller seg fra voksne på vesentlige måter, og disse forskjellene har betydning for hvordan Zapffes påstander bør vurderes. Zapffe – i likhet med mange tenkere, både historisk og i samtiden – synes implisitt å ta utgangspunkt i et normativt bilde av mennesket som en autonom voksen mann, slik som protagonisten i åpningen av «Den siste Messias». Hverven minner oss om at mennesker ikke fødes som autonome voksne, men utvikler seg gjennom livsløp som rommer et mangfold av erfaringer og kapasiteter.
Barndommen betraktes av enkelte forskere som en særskilt livsfase, kjennetegnet av goder som er fundamentalt forskjellige fra dem som tilhører voksenlivet, og som ikke kan reduseres til deres betydning for det fremtidige voksne individet. De har med andre ord egenverdi. Dersom dette er riktig, slik Hverven argumenterer, følger ikke antinatalismen like entydig av Zapffes analyse av menneskets situasjon. For barn som ennå ikke har utviklet evnen til rasjonell refleksjon, finnes det ingen øyeblikk av «kosmisk panikk», og dermed heller ikke behov for de former for selvbedrag og avledning som ifølge Zapffe preger voksnes liv. Barns aktiviteter er ikke gjennomsyret av den eksistensielle gru Zapffe beskriver. Å bringe et menneske til verden er derfor ikke nødvendigvis å dømme det til vedvarende angst, men kan snarere innebære å gi det en periode – kanskje et tiår – med erfaringer av glede og utfordringer ved å være til, uten den stadige bevisstheten om utslettelse og meningsløshet som kan plage voksne.
Hvervens essay er preget av analytisk presisjon og tekstnærhet, samtidig som det trekker inn relevant sekundærlitteratur for å belyse og styrke argumentasjonen. Det tar Zapffes filosofi på alvor, men viser samtidig at selv dersom man aksepterer Zapffes overordnede premisser, følger ikke nødvendigvis hans antinatalistiske konklusjon. Analysen åpner for en rekke videre spørsmål: Hvordan ville Zapffe selv ha forholdt seg til denne argumentasjonen? Selv om man aksepterer at barns liv ikke er tragiske i seg selv, hvilke implikasjoner har dette for vurderingen av det moralske ved å bringe dem til verden, gitt at barndommens tilsynelatende idyll uunngåelig tar slutt? Dersom barn i større grad ligner dyr i Zapffes forstand, slik Hvervens resonnement antyder, innebærer dette at deres eksistens må anses som god, til tross for at Zapffe selv beskriver også dyrelivet som preget av meningsløshet og lidelse? Et kjennetegn ved fremragende filosofisk arbeid er evnen til å åpne nye undersøkelsesfelt og stimulere til videre refleksjon. Hvervens essay oppfyller dette kriteriet til fulle. Han fremstår som en høyst fortjent vinner av prisen for 2026.